Dette kan ikke godtas, Gulating Lagmannsrett!

 Av Mette Sundt Gundersen, spesialist i klinisk psykologi

19.02.2008

I følge Bergens Tidende innledet en psykiater i 1994 et forhold til sin tidligere pasient én uke etter avsluttet behandling. Han opprettholdt sitt forhold til henne i 11 år. I 2005 ble han av Bergen tingrett dømt for misbruk av sin stilling, og ble også fradømt retten til å praktisere som lege. Han anket. I dag kan Bergens Tidende rapportere at Gulating lagmannsrett har frifunnet ham, og mener at forholdet mellom psykiateren og hans tidligere pasient var bygget på gjensidig tiltrekning og kjærlighet.

Uten annet kjennskap til denne saken enn det jeg har fått gjennom avisreportasjer er min reaksjon at lagrettens dom er sjokkerende og oppsiktsvekkende. Umiddelbar magefølelse  er at forsvaret må ha manøvrert et kupp bygget på juridiske teknikaliteter og spissfinderi.     

Dommen synes å bygge på en de facto ikke-eksisterende premiss, nemlig at gjensidighet og likeverd mellom terapeut og pasient er et realistisk scenario umiddelbart etter en avsluttet terapi. Dette er feil. Emosjonell egalitet mellom partene under og i tiden etter en terapi er ikke en mulighet. Ulikeverdet mellom dem vil fortsette lenge etter terapien er avsluttet. Dette er en konsekvens av den terapeutiske settingen, det er normalt, det vet terapeuten - og det skal være styrende for terapeutens handlingsvalg. Det gjelder så vel under terapien som etter avslutning. Det er en av grunnpilarene i forståelse av terapeutisk avhengighets- og overføringsproblematikk.

Dette er ikke ny kunnskap. Kjennskap til hvilken skade en lege kan påføre sin pasient ved å inngå seksuelle relasjoner er (minst) 2400 år gammel. Forskning de siste 50 årene har utdypet kunnskapen. Eksempelvis kan nevnes at i 1989 skrev Commitee on Women in Psychology (i U.S.A.) i en brukerbrosjyre at å ha et personlig forhold til sin terapeut aldri er en god idé. Det poengteres at terapeuten aldri kan slippe taket på den påvirkning han har over pasienten, og at pasienten alltid vil huske at hun traff terapeuten da hun var hjelptrengende. En pasient betror sin terapeut ting som hun ikke vil fortelle sine nærmeste om; terapeuten skal ikke gjøre det. Ergo er det post-terapeutiske forholdet bygget på elementer som ikke er tilstede i den vanligeutviklingen av kjærlighetsforhold. Dette enkle faktum gjør i utgangspunktet forholdet skjevt, og tanken om et resiprokt forhold er dermed punktert. Likeså er gjensidig kjærlighet og likeverd en fiksjon.

I Norge har psykiateren Johan Fredrik Thaulow vært klokkeklar på at i utgangspunktet skal en terapeut ikke på noe tidspunkt innlede et kjærlighetsforhold til en tidligere pasient. Om så likevel skulle skje, setter han et ufravikelig krav om at terapeuten søker veiledning, og at det faktisk gjennomføres en karantenetid. Med dette menes en periode hvor terapeut og pasient ikke treffer hverandre.

Meg bekjent er det ikke lovbestemt, ei heller gitt uttalte etiske krav fra legenes foreninger om karantenetid i Norge. Der er vi kommet kort: Andre land, f. eks U.S.A.s psykologiske forening, har innført 2 års karantene for sine medlemmer.  I andre foreninger verden over ser man karantenetider som varierer fra 6 måneder til livstid. Her har Norge en jobb å gjøre, og den er sørgelig aktualisert av Gulating lagmannsrett. Denne psykiateren hadde en ”karantenetid” på én uke – tilsvarende den tid som vanligvis går mellom 2 timer i terapi.

Det er å håpe at aktoratet gjør sitt til å hindre denne dommen i å bli stående. Det er også å håpe at Den norske legeforeningen og Helsetilsynet gjør sitt til å forebygge denne typen frifinnelse, for eksempel ved vedtak av karantenetid. Denne dommen kan ikke norsk psykiatri leve med. Det er uakseptabelt så vel for pasienter som for profesjonen.

Jeg ber om at Gulating lagmannsretts avgjørelse rettes opp.