Debattinnlegg av psykolog Mette Sundt Gundersen
- Trykket i Bergens TIdende 14. februar 2006

I følge Bergens Tidende (21.01.06.) har en mannlig psykiater i Bergen gjennom flere år hatt et seksuelt forhold til en kvinnelig pasient. Psykiateren har tatt selvkritikk, innrømmet sitt ansvar og  levert inn sin autorisasjon. Overgrepet er alvorlig, Helsetilsynet ser på saken, og skal behandle den på forskriftsmessig måte.

Med forbehold om at aviser ikke alltid gjengir alle aspekter av en sak, står likevel et stort tankekors tilbake: Kvinnen skal ha fortalt om sin situasjon til flere i helsevesenet, uten at noen tok affære. Først i fjor sommer har en psykolog og kvinnens fastlege vist etisk handlekraft og meldt saken inn for Helsetilsynet. Helsepersonell som kvinnen tidligere har snakket med, har altså vært kjent med en uetisk relasjon, men likevel ikke meldt fra. Det foreligger angivelig også et brev fra en helseinstitusjon som anbefaler psykiateren å avbryte kontakten. Dette er heller ikke fulgt opp av de ansvarlige i helseinstitusjonen.

Dette framstår som grelt. Det må i beste fall kunne karakteriseres som skjødesløshet. Som avisleser oppfatter jeg det som aktsom etisk unnfallenhet og uforstand. Det kan da stilles spørsmål ved om de som i denne saken har unnlatt å gi beskjed kan og bør stilles til ansvar for sine forsømmelser.

Behandlere skal ikke utnytte pasienter verken seksuelt, emosjonelt eller økonomisk. Enhver autorisert behandler er forpliktet av fagetiske regler, noe som også innebærer en plikt til å reagere på overgrep og misstak innen egen profesjon. Her er også Etiske regler for leger, Kap. II, § 2, annet avsnitt klart: Man plikter å melde fra. Anvendt i denne saken: Hvis en stilltiende lar en pasient bli utnyttet av en kollega, eller unnlater å bistå en pasient som tør å si fra etterpå, kan det karakteriseres som medvirkning til og forlengelse av overgrepet.

Det er kjent at pasienter kan være svært sårbare i situasjoner hvor de er utsatt for det svik et overgrep fra deres behandler er. Det blir et dobbelt svik å oppleve at det ikke reageres når de klarer å fortelle om overgrepet til behandlerens kolleger. I dette tilfellet synes det som om tausheten har lagt sten til byrden, ikke bare for pasienten men også for behandleren. Det har også svekket profesjonens etiske troverdighet.

Helsetilsynet bør se på denne siden av saken. I den grad det er uklarheter, slik artikkelen i Bergens Tidende antyder, om tolkningen av varslingsplikt, bør det også snarest bidra til å klare dem opp. Ikke bare er det vesentlig for helsepersonell; det er viktig for en pasient å vite hvem en kan stole på.