Det fortynnede tilsynsprinsipp

 Av psykolog Mette Sundt Gundersen – 17.07.05

VG 16.07.05. har et oppslag om en psykolog som har misbrukt sin pasient. Helsetilsynet har vurdert saken, og slår fast at pasienten er seksuelt misbrukt. Likevel velger dette tilsynet, i følge ass. direktør Geir Sverre Braut, å la mannen beholde sin psykologlisens. Begrunnelsen er at mannen likevel snart faller for pensjonsgrensen.

De overgrep som er beskrevet i artikkelen ligger angivelig 8 år tilbake i tid. Terapien varte 5 år, og dermed opereres med et tidsspenn på opptil 13 år. I denne perioden var mannen aktiv psykolog, med god avstand til egen pensjonsalder. Skal han ikke bedømmes med utgangspunkt i sin status på det tidspunktet overgrepene skjedde?

I Etiske prinsipper for nordiske psykologer, vedtatt på Norsk Psykologforenings landsmøte i 1998 står det utrykkelig: ”Seksuell omgang mellom psykolog og klient skal ikke forekomme”.

Jeg ser ikke noe sted at dette prinsippet modereres av en forestående pensjonsalder. Ei heller ser jeg at avstand fra hendelsene i tid er en formildende faktor.

I St.prp. nr 1 (2003-2004) om statsbudsjettet for 2004 skisseres mål for Helsetilsynets virksomhet. Her står det bl.a. at tilsynsmyndighetene skal medvirke til at ”(helse)tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte”

I Strategiplan for tilsyn med sosial- og helsetjenestene 2004-2006 er de politisk gitte målene for tilsynet oppsummert. Her står det bl.a. at tilsynet skal

1. ”se til at samfunnets krav etterleves og gripe inn mot svikt”.
2. ”ivareta rettssikkerhet for å sikre befolkningen i møte med tjenestene gjennom tilsynsvirksomhet og klagebehandling”.
3. ”utføre tilsynet likt i landet, dvs at like tilfeller skal behandles likt…”
4. …”ha høy faglig integritet og solid kompetanse innen sosial- og helsefag og jus, for at offentligheten, myndigheter og tjenestene skal vurdere tilsynet som relevant og troverdig”.

I denne saken kan jeg ikke se at Helsetilsynet har fulgt sin egen plan på noen av disse punktene. Samfunnets krav er at ingen utsettes for seksuelle overgrep, verken mann, barn, kvinne  - eller pasient. Vi har lover mot det, vi har lover mot at mennesker misbruker sin stilling for å oppnå fordeler, og vi har juridiske, politiske og etiske forsikringer om at vi skal vernes mot overgrep. Vi har også lover og forsikringer om at begåtte overgrep skal medføre konsekvenser for utøveren.  Det er pussig at dette kan overses av et tilsyn som setter som mål å ha høy kompetanse omkring alle aspekter av nettopp dette.

I 1998 mistet en Vestlandspsykolog sin lisens, og en annen fikk advarsel fra Helsetilsynet. Bakgrunnen for dette lisenstapet synes å være påfallende likt det som skisseres i VGs artikkel, helt ned til bruk av tåteflaske, nakenhet og bruk av en spesiell kroppsorientert terapi. Denne psykologen ble også som en far for sin pasient, og undertegnet bl.a. brev med ”pappa”. Etter lisenstapet gikk Vestlandspsykologen til sak mot Helsetilsynet og Sosialdepartementet for å få vedtaket omstøtt. Han tapte på alle punkt.

Hvordan samsvarer dette med at alle tilfeller skal behandles likt, uavhengig av landsdel?

I Lov om helsepersonell kap. 9. (Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning) kan vi lese at rett til autorisasjon etter søknad har den som ” er under 75 år” (punkt c) og ”ikke er uegnet for yrket” (punkt d). I den sammenheng er det naturlig å vise til neste kapitel hvor det står at ”Helsepersonell over 75 år kan likevel gis lisens og spesialistgodkjenning på visse vilkår”. Hvordan skal menigmann føle at Helsetilsynets mangel på tilbakekall i denne saken er en betryggende reaksjon?

Det er den samme lovens kap. 11, §56 (Advarsel) og §57 (Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning) som må være relevante for den aktuelle saken . Advarsel kan gis dersom pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller til å påføre pasienter betydelig belastning, det være seg forsettlig eller uaktsomt.

Kriteriene for tilbakekall er noe strengere, og bygger på at lisensinnehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke på grunn av ”…grov mangel på faglig innsikt, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen”. Det står ingenting om at snarlig oppnåelse av pensjonsalder er formildende.

VG beskriver hvordan psykologen går inn i en farsrolle for sin pasient. Han mater henne, svøper henne, holder henne. Samtidig siteres det fra psykologens journalnotater hvordan han lar sin nysgjerrighet ta overhånd, ber pasienten kle seg naken, berører kjønnsorganer. I aller beste fall, når en leser det så saklig og nøkternt som mulig, dreier dette seg om rollesammenblanding fra psykologens side, grov uforstand, og klart grenseoverskridende atferd. En stusser også over at en psykolog som oppfatter sin pasient som sin datter, oppfører seg deretter, for eksempel ved bruk av kjælenavn og mating med tåteflaske, kan utvikle og utøve interesse for hennes kjønnsorganer. Tanken går farlig nær en form for vikarierende pedofili. Kan hende profesjonell incest er et mer dekkende betegnelse.

Hvordan kan Helsetilsynet ikke tilbakekalle lisensen, i lys av dette? Med en dokumentert suicidal pasient, som åpent har gitt uttrykk for sin fortvilelse over psykologens behandling, hvordan kan Helsetilsynet ikke anse dette som grovt uansvarlig og uforenlig med yrkesutøvelsen.

Å la denne avgjørelsen stå er synonymt med å si at det er ikke så farlig hva som skjer hos psykologen. Det er å ikke ta arbeidet de drøye 4800 andre psykologene som arbeider i Norge gjør på alvor. Det er å nedvurdere viktigheten og vektigheten av psykologisk intervensjon. Og det er en rå og naiv undervurdering av makt- og ansvarsforhold i psykoterapi. Det er ikke en presedens Helsetilsynet bør ønske å sette.

På side 10 i Helsetilsynets Strategiplanen står det: ”Helsetilsynet vil aktivt innhente informasjon om hvordan tilsynet oppfattes og i hvilken grad vi når målene for tilsynet”. Jeg tillater meg å være behjelpelig:

Helsetilsynet har i denne saken tatt en vissen, feig og grovt uforstandig avgjørelse. Tilsynet har opptrådt vilkårlig, uten å behandle like saker likt. Med dette har tilsynet svekket sin troverdighet. En lurer på hvorfor denne psykologen forskjellsbehandles i forhold til Vestlandspsykologen som ble nevnt tidligere. Det virker som Helsetilsynet beskytter ham. Gjør Helsetilsynet det?

Hva denne avgjørelsen betyr for pasienter, er verdt et helt innlegg i seg selv. Men, fattet i korthet, kan de ha lært at det er grunn til å være engstelig, at det er kun utvannede doser beskyttelse å få fra Helsetilsynet, og at en ikke bør oppsøke psykologer som er mer enn 55 – 60 år.

Hvilken nytte har vi psykologer og våre pasienter av et slikt tilsyn?