Stiftelse 99 ble grunnlagt i 1999. Den ble opprettet som følge av det første sivile søksmålet som ble reist i Norge mot psykologer. Behandling av den underliggende og de parallellreiste sakene tok sju år. I løpet av denne tiden ble sakene vurdert i mer enn tolv faglige og rettslige instanser. En del dyrekjøpte erfaringer ble gjort, og ut fra disse ble stiftelsens fundas formulert. En av de viktigste var at mens innklagede part  nok også har det vanskelig, så har han/hun tilgang på økonomisk støtte, råd og hjelp fra sin fagforening. Klager, derimot, står fryktelig alene, og det finnes ingen instanser som hjelper klageren klare prosessen. 

   Stiftelse 99s målsetning  er å bedre på dette. I vedtektene er det formulert et todelt formål: Å bidra til å forebygge fagetiske overtramp og overgrep blant psykiatere og psykologer, og å bidra til å støtte mennesker som har vært utsatt for slike overgrep.
   Stiftelsens styre består av psykiater og psykolog. Dessuten har det knyttet til seg enkeltpersoner som bidrar med det praktiske arbeidet.
   I løpet av den tiden Stiftelse 99 har eksistert, har det vist seg at det er behov for den hjelpen stiftelsen kan gi.    Det har regelmessig vært samtaler med personer som mener seg utsatt for etiske overtramp eller overgrep. I disse har støtte og rådgiving vært sentrale. Det er også opprettet en støttetelefon hvor mennesker kan henvende seg.
   Stiftelse 99 tar ikke mål av seg til å erstatte noen av de organer som vurderer klagen. Stiftelsen vil heller ikke innta en prosederende rolle. Formålet er utelukkende å være der for den personen som trenger hjelp. Med tiden håper vi også å kunne bidra økonomisk. Stiftelse 99s arbeide hva gjelder forebygging er i startgropen. Det er skrevet artikler og samlet litteraturlister, og en har opprettet en internettside. Det er spredd brosjyrer til aktuelle behandlingsinstanser, utdanningsinstitusjoner og kontorer. Med tiden håper en at dette arbeidet kan bli betydelig større. Men dette er, som så mye annet, et spørsmål om økonomi.

   Det er ca 4000 psykologer og 1200 psykiatere i Norge. Gjennom sin utdanning lærer de om menneskets sinn og reaksjoner. De lærer å forstå, diagnostisere og behandle forskjellige lidelser. Mens den grunnleggende utdanningen er standardisert, kan psykologer/psykiatere spesialisere seg innen forskjellige retninger, og mange velger også å arbeide ut fra et bestemt teoretisk rammeverk.
   I løpet av studiet lærer psykologer og psykiatere metoder og teknikker. De undervises – og skal holde seg løpende orientert – i forhold til nyutvikling. Dette skal gjøre dem i stand til å møte sine pasienter på best mulig måte.
   Svært mange kommer i løpet av sin livstid i kontakt med en eller begge disse yrkesgruppene. Mennesker som utvikler psykiske problemer henvender seg til psykolog eller psykiater i håp om å få hjelp. Fremdeles er det slik at det å oppsøke slik behandling er et stort skritt. Mange oppfatter det som stigmatiserende. Det gjør det særskilt viktig at de møtes med respekt, og at behandleren bestreber seg på å se og forstå de individuelle problemstillingene som presenteres. Hver eneste pasient er unik, med sin livshistorie, sine vansker, sine forutsetninger. Og hver eneste pasient er en utfordring for sin behandler: Ikke bare skal terapeuten sette seg inn i og prøve å avhjelpe den aktuelle problemstillingen, men han/hun skal også være seg bevisst hva som skjer, og hvilken posisjon terapeuten til enhver tid har vis-à-vis sin pasient. Begreper som tillit,  grenser, overføring og motoverføring er sentrale i enhver terapi.
   Psykologer og psykiatere innehar kunnskaper som gir reell mulighet til å endre et annet menneskes liv. I kraft av sin kompetanse har de makt: Makt til å hjelpe og lindre smerter; men også makt til å manipulere og overskride grenser.
   Derfor er det viktig og nødvendig med etiske retningslinjer.

   Foruten allmenne lover og forskrifter, samt Lov om helsepersonell, er det egne regler for psykologer og psykiatere. Norsk Psykologforening har egne retningslinjer som deres medlemmer er forpliktet til å følge. Det vil føre for langt å gå inn på enkelthetene, men eksempler kan være: Å overholde konfidensialitet, vise respekt, føre adekvat journal, ikke påføre pasienten unødig ubehag, vise ansvar og omtenksomhet, ta fagets og egne begrensninger i betraktning. Grove tillitsbrudd og ufaglig /uprofesjonell atferd, samt seksuelle overgrep er også sentrale tema. 
   Det er nødvendig med en kodeks for å holde styr på de mange situasjoner og emosjoner oppstår under terapi. Den er til for å beskytte pasienten – og også terapeuten – slik at muligheten for feil og feilbehandling minimaliseres. En psykiater/psykolog skal i løpet av et terapiforløp til enhver tid være seg bevisst sitt etiske rammeverk. Det er behandlerens plikt å overholde de rammer som er satt, og ethvert overtramp er behandlerens ansvar. Viktig å merke seg er at ansvar ikke går ut på dato: Foruten å gjelde gjennom hele behandlingsperioden, gjelder det også etter at den er avsluttet. 
   Psykologers og psykiateres utdannelse skal gi dem innsikt i etiske problemstillinger, og er en startkapital når de kommer ut fra sine skoler og møter sine pasienter. NPF har enkelte tiltak for å vedlikeholde disse kunnskapene, blant annet et  5-dagers kurs innen spesialiseringene viet nettopp etikk.
   Overgrep og overtramp skal således ikke hende. Men noen ganger skjer det likevel.

   Undersøkelser gjort i løpet av det siste tiåret tyder på at mellom 1 og 10% av alle pasienter opplever etiske overtramp eller overgrep. Når man spør psykologer, framkommer det at 50% oppgir å ha hatt en eller flere pasienter i behandling som forteller at de har vært utsatt for overgrep hos en tidligere behandler.
Det er stor diskrepans mellom disse tallene og det antall saker som faktisk innrapporteres.  Det tyder på store mørketall. Vi vet at mange ikke tør å klage på sin behandler, ofte fordi de føler det truende. Et annet problem er ambivalens: Pasienten har knyttet seg sterkt til psykologen eller psykiateren, og det er vanskelig å gjøre noe som oppleves som svikefullt . En kan være usikker på hvem sin ”skyld ” det inntrufne egenlig er: ”Var det jeg som framprovoserte det som skjedde?” Eller - en kan skamme seg over å ”ha vært så dum”, ”så godtroende”, ”så lettlurt”.  En kan være fortvilet og sint, samtidig som en er lei seg. Følelsene er mange og forvirrede. De symptomene en opprinnelig søkte hjelp for kan forverres, samtidig som nye kan presentere seg. Framfor alt oppgir mange at de føler seg helt alene i verden, og at de har ingen de kan vende seg til for å få hjelp eller støtte. De er ofte flaue, og tror at de er alene om å ha opplevd noe slikt. Eller det kan være fordi de ganske enkelt føler seg så dårlig at de ikke orker belastningen det er å klage. 
   Det er belastende å klage. Det er beklagelig at pasienter må vente i måneder, ofte år, før saken deres avsluttes. Underveis i prosessen får de lite tilbakemelding fra behandlende instanser. Samtidig kan de se annonser i avisen for terapeuten som fortsetter som før, eller  - som nylig er skjedd – lese intervjuer med psykologen som sier at han intet angrer.
   Når overgrepet er av en slik karakter at det vurderes å tilbakekalle terapeutens autorisasjon, er det selvsagt svært belastende. I slike tilfeller er Statens helsetilsyn alltid den behandlende instans fordi det er dette organet som har innehar myndighet til det. Helsetilsynet tilstreber høyest mulig grad av saklighet og objektivitet, og det er prisverdig. Samtidig innebærer det at deres oppmerksomhet er begrenset til sakens fakta, og personen som har klaget føler seg ofte oversett, tilsidesatt, tingliggjort. Det kan bidra til å gjøre deres situasjon vanskeligere.
I noen tilfeller er overgrepets art av en slik karakter at saken også vurderes i forhold til strafferettslig forfølgelse. Det i sin tur avstedkommer politietterforskning. Selv om dette resulterer i henleggelse, har vi etter hvert eksempler på at pasienter har gått til sivilt søksmål. Det er også kjent at en pasient er tilstått billighetserstatning. 
Alle ledd i denne prosessen tar sørgelig lang tid. Ofte kan det gå år av et menneskeliv før en sak er ferdigbehandlet. Det sliter. Og det sliter enda mer om man står alene. 

   Stiftelse 99 er født av denne erfaringen. Den har vært i aktivitet i 3 år. Dessverre ser vi at vi trengs.

Egil Tonning                                         Svein Haugsgjerd                                      Mette Sundt Gundersen
psykolog                                              psykiater                                                   psykolog