På bakgrunn av omfattende og alvorlige klager fra fire forskjellige kvinner trakk Statens helsetilsyn onsdag 17. april tilbake Rune Amundsens autorisasjon som psykolog. Avgjørelsen kom etter innpå fire års saksbehandling.
Det tok Amundsen mindre enn fire dager å slå tilbake. Han brukte lokalpresse og lokalradio. Lørdag 20. april avholdt han en kombinert presse-, pasient- og vennekonferanse i hagen sin. Ifølge BT ga han der uttrykk for at Statens helsetilsyn ikke har tilstrekkelig kunnskapsnivå til å vurdere hans virke.

Det var da pussig. Grunnlaget for Helsetilsynets avgjørelse er kvinnenes forklaringer og Amundsens tilsvar. I disse har han hatt rikelig mulighet til å legge fram sitt teoretiske rammeverk, de nødvendige kunnskaper, og sitt arbeide med kvinnene. Skulle Statens helsetilsyn mangle kunnskaper om Amundsens dybdepsykologiske felt, så har han kun seg selv å laste for det.

En annen og langt mer sentral betraktning er hvorvidt Helsetilsynet faktisk mangler kunnskap, slik Amundsen påstår. Enhver sak hvor autorisasjonstap er et mulig utfall, vurderes av svært mange, svært kyndige instanser. Det antas at sentralt i Amundsens sak står Fylkeslegens kontor med sin medisinske og juridiske kompetanse, og Statens helsetilsyn med sin kompetanse innen helserett, psykologi og medisin. Helsetilsynet innhenter også sakkyndig uttalelse fra Psykologrådet. Dette rådet vurderer alle innkomne sakspapirer, herunder også Rune Amundsens redegjørelser.

Jeg tviler på at det er mangel på kunnskap det står om her. At Rune Amundsen avfeier en konklusjon basert på nærmere fire års saksgang på under fire dager synes jeg heller vitner om overflatiskhet fra hans side.

Det sitter fire skadde kvinner i Norge: Fire kvinner som har vært behandlet av Rune Amundsen, og har – som følge av det – fått sine liv dramatisk endret til det verre. Jeg ser ikke av noen presseoppslag at Rune Amundsen tar det inn over seg. Tvert om sier han at han ”har en sterk sak” og ”kan dokumentere at de historier som ligger til grunn … ikke stemmer”. Tvert om sier han at han at han ikke angrer, men vil fortsette på nøyaktig samme måte, nå med den ubeskyttede tittelen terapeut.

I beste fall er dette uttrykk for lettvint etterpåklokskap; i verste er det arroganse kombinert med mangel på selvinnsikt og empati for lidende mennesker. Uansett: Ingen av delene borger for god psykologi.

God psykologi innebærer blant annet at psykologen til enhver tid vurderer sin pasient og tilpasser behandlingen det individet han sitter overfor. Metodene han bruker skal anvendes til beste for det hjelpsøkende mennesket. Det ser ikke ut til at så er skjedd i disse tilfellene. Her virker det snarere som om pasientene har vært brukt for å anvende en metode behandleren liker. At det har gått bra i en del tilfeller er fint; at det har gått svært dårlig i fire – er skjebnesvangert. Uansett: Å benytte en metode er ikke synonymt med å være psykolog. Statens helsetilsyn, forsterket av Psykologrådet, har slått fast at Amundsens metoder ikke er forenelige med forsvarlig psykologisk behandling. Derfor har Rune Amundsen mistet sin autorisasjon.

Det er sikkert riktig at Rune Amundsen gjennom sitt virke som psykolog har hjulpet mennesker. Det er også forståelig at disse menneskene ønsker å stå sin hjelper bi. Men er det riktig av dem å gjøre det ved å avvise at Amundsen kan gjøre feil? Alvorlige feil? Og er det riktig av Amundsen å tillate dem det, enn si offentlig omfavne det?

Rune Amundsen har mistet sin autorisasjon som psykolog. Han har ikke mistet sin autorisasjon som menneske. Jeg synes det er på tide at han tar den alvorlig, og gir seg selv tid til ettertanke.